Hver kveld, over hele verden, betaler folk gode penger for å se kjente musikere fremføre sine største hits. Musikk er viktig for oss mennesker, det gir oss en mulighet for å samles og glemme alt annet for noen timer. Musikk har den unike evnen at den kan transportere oss til et annet sted og en annen tid. Når våre store helter står på scenen og griper oss med deres fenomenale evne til å formidle musikk, glemmer vi både tid og sted, for det betyr ikke noe. Der og da er det bare musikken som gjelder. Alt annet kan vente og verden stopper å eksistere for en liten stund. Alle som noen gang fikk gleden av å oppleve Nobodies live, vet hva vi snakker om. Bandet som døde ut så altfor tidlig hadde en evne til å gripe sitt publikum som ikke mange andre band har, i alle fall ikke i Norge. Nå skal vi på ingen måte strippe store band som Jokke og valentinerne, DumDum Boys, Raga Rockers, Backstreet Girls, eller the Dogs for den hederlige omtalen de har mottatt og hva de har gjort for norsk rock. Band som Jokke, DumDum Boys og Raga Rockers fortjener alle sin plass i Rockheim Hall Of Fame. De er alle store band i sin egen rett, men for alle oss som hadde gleden av å oppleve Nobodies på en tid da DumDum Boys ennå var kjent som Wannskrækk og Jokke var mer opptatt av å sette sprøyter enn å lage fantastisk musikk, var Nobodies en åpenbaring av et rockeband, og de var norske!

 

Norges beste liveband

1970-tallet var tiåret da vi fikk band som Judas Priest, Yes, Kiss, Deep Purple, Humble Pie,  King Crimson og Led Zeppelin. Det var en ny tid og rock ville for alltid være endret. Dette var band som ville prege musikkscenen i mange tiår og inspirere tusener av unge musikere verden over. Også i Norge satte disse bandene dype spor og alle medlemmene i Nobodies lot seg tungt inspirere av det vi i dag anser som legender innen rock. Det som var så stort med en Nobodies-konsert, var ikke nødvendigvis musikken, men det var bandets enorme evne til å utvikle seg. Fra den første konserten på Hjørnet i Oslo, til deres siste liveopptreden på Rockefeller, hadde de en enorm utvikling og i likhet med deres store helter var ikke alt de gjorde like bra, men de ga seg aldri og de la alltid absolutt alt igjen på scenen. Det hadde ikke noe å si om det var 45 tilskuere på Hjørnet, eller 3000 på Rockefeller. Disse gutta leverte alltid!

 

Reglene for å lage en hit har vært den samme i mange år. Sett sammen en fengende tekst med en minneverdige melodi og du har en hit. Så lenge melodien er lett å huske og rytmen gjør at man kjenner det i rockefoten og brystet, ja da vil folk elske det. Problemet med mange store rockeband gjennom tidene er at de har en vokal som ikke er sterk nok, sunget av en vokalist som mumler ordene slik at man ikke kan synge med uten å stå med teksten foran seg. Legg så til en el-gitar som krever altfor mye oppmerksomhet og man har en konsertopplevelse som handler mer om showet enn musikken. Slik var det aldri med Nobodies. Ikke bare hadde Bjørn Hongset og Rune Krogen begge flotte stemmer som kunne vekke de døde, men de visste hvordan man skulle traktere en gitar slik at den ble en naturlig del av opplevelsen. Når man da legger til Dag “Bønna” Larsen på bass og Trond “dansken” Lhlen på trommer, kunne man ikke unngå å bli revet med av det som i mange år uten tvil var Norges beste- og mest hardtarbeidende rockeband.